I dag hadde jeg noe i hodet mitt når det gjelder gode minner fra fortiden, og det er jo bra. Men enkelte ganger så tar de såpas overhånd at de er vanskelig å få de ut. Dette gjelder fra den tiden jeg var ett år på blindeskole for å lære. Pluss å være sammen med gode venner som hadde samme diagnose som meg. Det å være sammen med likesinnede er altid godt. Men ofte får jeg disse tankene i hodet at det var godt å være på en slik institusjon, Og jeg savner det skikkelig enkelte dager. Det å være på et trygt å bra sted der alle er like og ikke hverdagens mas og det å være integrert i lokalsanfunnet, Noe som ikke fantes for runt ca 30 år siden, da alle ble sendt til lignende skoler etter diagnose de har. Det å være intregrert er kjempefint men skikkelig utfordrene og krevende de dager når disse tankene ruller å man kjenner man blir skikkelig deprimert. I dag var denne lengselen til å komme til et slik sted veldig stor for min del. Og det hender ofte når jobben på dagsenteret er tøff, og man har lite å stille opp med. Det å være på dagsenter er en liten institusjon i seg selv for vi som har en funksjonsnedsettelse eller en funksjonshemming som jeg kaller det. Ofte er de som jobber på sånne dagsenter har liten kompetanse på akkuratt mine tre diagnoser. De mener å ha god kunskap, men vil ha kunskap om flere diagnoser slik at de kan hjelpe flere som hvil ha noe å gå til for å få til en slags mestring i hverdagen. Og det gjør at jeg tenker at det er lurt å få igjen sånne institusjoner for hver diagnose igjen uten å stigmatisere den. Den som vil inn igjen til en slik institusjon igjen må få lov til det, hvis brukeren vil det. Eller vil være integrert i sine lokal sanfun slik som det er nå, for det må ikke være noe form for tvang som det var før. På sånne steder hadde personale god kompetanse på fagfelte noe jeg merker de ikke har nå for tiden. Derfor er disse tankene vonde å få bort, selv om tankene er fra den tiden jeg hadde det kjempe godt og formet mitt liv videre i denne integrerte hverdagen jeg har nå. Disse tankene de kommer igjen om noen dager eller uker hvem vet, og det vet ikke jeg heller før de kommer å river hele opp igjen.
onsdag 26. september 2012
lørdag 22. september 2012
utfordringer i mine visuelle gåturer.
Jeg går ofte turer på lørdager utpå dagen for å se om det er noe liv i sentrum. For å komme meg frem så må jeg gå turen gjennom mine visuelle gåturer som nevnt før på denne bloggen. for å kommme meg helberget fram. Men i dag hadde jeg en del ekstra utfordringer, Og den kjenner jeg ikke med følelsen under beina, eller ved å føle med den hvite stokken min. Det er når bonden skal kjøre dyremøkk ut på de mange jordene som omkranser sentrumsnærliggende områder. Og da havner noe av denne forferdelige møkka på dekkene på traktor og møkktank. Og det lager en del utfordringer for meg, for jeg vil ikke ha noe av denne møkka under skoene mine å inn i mitt hjem. Noe havner på tuppen av staven, og må renses vekk før jeg går en ny tur. I dag var det en sånn dag da møkka lå strødd rund i ei lang strekning der jeg skulle gå. så Jeg måtte gå litt i grøfta og slalom på veien, som førte til at jeg ofte måtte gå midt i veien for å ungå møkk på skoa mine. Det å gå midt i veien det liker jeg ikke, å heller ikke gå i grøfta for der kan det hende det ligger en del søppel som jeg ikke ser, før det har hendt før. Verste jeg vet når jeg må gå i grøfta er å få stropper rundt stokken å beina mine, som kan føre til at jeg faller å skader meg. Møkkasøl på veien fører til at jeg er nødt til å bruke synet mye mer enn det jeg pleier, å det kjennes på synsnerven inne i øyet mitt i lang tid etterpå. hørselssansen er å mere skjerpet på grunn av at jeg er nødt til å gå midt i veien ofte uten at jeg vil det selv. Et godt råd til deg som er bonde: Ta å spyl hjulene på traktor å møkktank før du tar deg en tur på landeveien både før å etter spredning av møkk, Jeg vet at det er nødvendig å bruke møkk som gjødsel for at vi skal få mat i hus. Men det får jammen være grenser! En annen utfordring jeg fikk, men det merket jeg på min handletur i går å at det har kommet frem et ny gangfelt ikke så langt unna jernbaneovergangen her i sentrum. Det er ikke mange metrene unna, så jeg måtte legge den inn i mitt kart, å jeg er nødt til å trene det opp for at det skal bli sittende i det eksisterende kartet jeg har i hodet når det gjelder å gå fra her hjemme og frem til sentrum. Ikke nok med det så har jeg litt utfordringer her hjemme når jeg skal gå tur eller når jeg kommer hjem, for nå jobbes det med å få malet huset her siden det ikke er gjort på lenge, og de som maler huset har lagt plast nedover trappa å festet den slik at det går ann å gå i trappa uten problemer. Men det er vanskelig å gå på for meg som har litt balangseproblemer og at de ikke har festet plasten slik at ikke ser hvor lang det siste trappetrinnet er, Men heldigvis er dette for en liten periode og det går så bra.
lørdag 15. september 2012
Tilgjengelighet stopper Norge.
i dag leste jeg artikkel i dagens gd. lokalavisa her. om at enveis kjøring og sykkelvei gjorde at handlemønsteret forandret seg over natta fra å være god handel til å ikke være handel i det hele tatt når den kom for de butikker som har tilhold der. For da endret myndighetene kjøremønsteret til bilførene radikalt i Lillehammer. Og dermed fikk jeg denne ideen om å blogge om det å tilrettelege for syklister å andre som har en funsjonshemming å trenger tilretteleggin på veier å gangfelt pluss fortauskanter. Jeg vil ikke ta for meg denne artikkelen helt, men jeg har erfaring med at hvis man tilrettelegger bra for de det gjelder så blir det enten bra eller dårlig. Men av å til leser jeg sånne artikler der alt stopper nesten opp fordi man tilrettelegger steder å uteområder slik at alle kan komme seg frem, enten det er syklister, gående eller funksjonshemmede som trenger spesiell tilbasninger av uteområder osv. Så jeg lurer på hvis man tilrettelegger slik, så har jeg i den oppfatning at Norge som er verdens rikeste land stopper opp helt bare på grunn at man må tilrettelegge slik at alle har best utnytte av disse stedene. Enten på jobb, hjemme og i offenltilige steder er det nå krav om tilpasninger og syklistene krever mere sykkelveier over hele landet. Men Norge henger langt etter våre naboland når det gjelder slik tillrettelegging.
Jeg var i en by i Sverige som heter Karlstad for noen år siden, der har de tilrettelagt uteområdene slik at det er lett for syklister som har egne sykkelveier å sykle på. Men jeg la å merke til at de hadde satt opp noen ledelinjer som synshemmede bruker for å navigere seg fram ved å føre stokken langs denne ledelinjen slik at man kan finne fotgjengerfelt som å var merket slik at her er det et fotjengerfelt du er på. Ved hjelp av disse ledelinjene kan man lett finne inganger til offentlige bygninger å hvis de har lagt ledelinje inne i bygningen kam man fort finne Informasjonsteder osv. Trappemarkering har de å gjort også.
Her i lille Norge er vi en sinke når det gjelder tilrettelegging. Men det kommer seg. Men man ser eksempler som den i artikkelen som nevnt litt eller at jeg leser lignende artikler.
Det å tilrettelegge er bra for her jeg bor er det lite tilrettelegging med sykkelveier ledelinjer for synshemmede, og tilpasninger for rullestol å folk som bruker barnevogner når man går tur med ungen sin. Mange tror at det å tilrettelegge er for dyrt, men nei det er ikke dyrt når man vet at for eksempel ulykkestattestikken går ned. Som nevnt er kommunen som jeg bor i, har liten peiling på det å tilrettelegge sine bygninger. Jeg prøver å prøver å få jobben min til å tilrettelegge de avdelingene jeg er på, men de var usikre. Jeg trenger lys, men de mener at litt lys for være nok, eller så får du bruke sollys som en erstatning. Men jeg er lysømfinlig i øynene mine, å sollys er lite gunstig som arbeidslys for en som er sterk svaksynt å trenger mye arbeidslys for å ikke anstrenge se alt for mye. Men jeg har fått de på gli, for de har kjøpt inn teip med gul å svart farge som de å jeg skal gå rundt å legge i trapper å ting som jeg ikke ser så godt. Men jeg er usikker om det kommer til å klare å få det til at det er de selv som må ta noen kurs om det å tilpasse stedene sine for sine brukere som trenger spesiell tilpasning, for det er ikke jeg som skal gjøre den jobben for det er hvisse regler som er satt opp for universell utforming som det kalles.
En ting de aldri markerer er glassdører. De ser jeg IKKE. RiMi her i Ringebu satte opp sånne glassdører forran disken med pålegg å middagsretter å diverse, for noen år siden. Og det første jeg gjorde når de kom på plass, var å kolidere rett i ei dør som ikke var lukket av en annen kunde, så jeg har en klump i halsen hvergang jeg går ved disse diskene, for jeg må jo ha middag å pålegg jeg å for å leve. Jeg ble skikkelig svimmel, så jeg handlet fort de varer jeg trengte å så betalte. men når jeg kom ut så måtte jeg bare sette meg ned på en benk å holde hendene over hodet en stund. Grøsser over dette den dag i dag. Dette løses enkelt ved å sette en eller to gule teipstriper på glassdørene, så ser jeg de. men de må være slik at jeg lett ser de. Gangfeltene er ikke market for jeg ser ikke disse sebrastripene som er der. Det ble lagt inn brosten i to forskjellige farger som markerer et gangfelt uten hvit mailng. nå er disse fargene utvasket så de er like etter det jeg kan se. hadde det vært hvit reflekterene maling som det vær før så hadde jeg sett de. kantene i sentrum er altfor høye, serlig den ved dnb å apoteket. Der har jeg stått nesten i spagat når det var vinter j, og det gjorde skikkelig vondt. Dette er eksempler på manglende prosektering å tillrettelegging av uteområder her i RIngebu Kommune.
Så jeg lurer til slutt, Stopper Norge på grunn av tilretteleging av bygg å uteområder bare for at syklister, funksjonshemmede å barnevognbrukere skal ha en lettere hverdag?
Husk!! Det er diskriminering å ikke tillrettelegge for alle!!
Skriv gjerne i kommentarfeltet hvis du mener noe i denne saken eller legg til noe du synes mangler i denne artikkelen.